Alt har en funksjon

Ellen Sofie Griegel

Text: Märit Aronsson

Translation: Ingvild Andersen

 

 

Scroll down for english version

© Ellen Sofie Griegel

Alt har en funksjon

- En samtale mellom Ellen Sofie Griegel og Märit Aronsson

 

10. april 2014 begynte Ellen Sofies skattejakt.

I RAKE Mobile Residency Programs gamle Renault Trafic bega hun seg ut på en ti dager og 267 mil lang reise som gikk Trondheim - Östersund - Dorotea - Umeå - Vasa - Oulu - Tornio - Boden - Arvidsjaur - Storuman - Strömsund - Stora Blåsjön - Røyrvik - Gäddede - Nordli - Trondheim - Åfjord - Linesøya - Rissa - Trondheim.

 

På reisen måtte hun overholde følgende regler:

 

1. Du må aldri ta inn på hotell eller lignende.

2. Når du blir i tvil om veien - ta til høyre. Kjør deretter rett frem i neste kryss.

3. Si alltid ja takk til en kopp kaffe.

4. Plukk opp haikere. De er en truet rase.

5. Før logg over hendelser, kjørerute og tid.

6. Kjøp en stor samekniv.

7. Begrensning for hva som kan tas med, er hvor mye som fysisk får plass i bilen. Er det dårlig plass og det dukker opp noe nytt som vurderes som en bedre fangst enn det som allerede er funnet, må noe kastes ut.

 

 

Märit: Du setter ofte opp regler når du starter et prosjekt. Hvilken funksjon har de?

 

Ellen Sofie: Jeg er ganske lat og trenger ofte noen regler for å drive ting fremover.

Å bli stillestående er jo det verste som kan skje! Havner jeg der, så skaper jeg bevisst eller ubevisst situasjoner for å komme meg ut av det. Gjennom å lage forstyrrelser i det monotone våkner jeg opp og kommer meg videre, og jeg vet aldri hvor hen. Denne reisen var en slik forstyrrelse, og reglene var verktøy for å få ting til å skje og for å slippe å ta alle valgene selv. De ble laget før reisens start, og siden jeg ikke helt visste hvordan reisen ville utvikle seg var det vanskelig å følge dem så strengt. Langs veien måtte jeg korrigere reglene etter situasjonen. Når man står der og faktisk skal praktisere dem, kjenner man veldig på motstanden i seg selv. I hvert fall når man er isolert i flere dager i en bil, blir det veldig stor motstand i det som ellers kunne ha vært veldig enkelt. Man må jobbe med seg selv hele tiden for å ikke trekke seg enda mer unna folk eller situasjoner.

 

M: Hva er det egentlig som skjer når man sitter helt alene bak rattet på en lang reise?

 

ES: Man er i et flyt fremover, og det blir vanskeligere og vanskeligere å stoppe. Man tenker lange tanker. Jeg satt i timevis bak rattet og kom inn i et slags tankeunivers, som kun ble avbrutt av at jeg måtte på do, spise mat, fylle på diesel. De tingene kommer så sterkt i fokus når man er på en sånn tur, og det er det jeg liker. Man trenger bare å forholde seg til det mest elementære; vær, temperatur, føre, vann, mat, et sted å sove. Jeg så på denne turen som et initiativ til å sparke i gang noe nytt; å komme meg ut av hverdagen min og sette meg selv i en mellomsituasjon, på vei. I den tilstanden er jeg i vater med meg selv, jeg får kontakt med mine egne tanker, føler en harmoni og frihet som jeg ellers hele tiden prøver å nå. Jeg trives veldig godt "on the road" og kunne absolutt tenke meg å være mer nomadisk!

 

M: Et av verkene i utstillingen Shrine of Lost and Unwanted Elements på Østfold Kunstsenter heter Soulsearching Device. Et eksempel på soul-searching, eller selvransakelse, er når man tar seg tid til å tenke på meningen med tilværelsen og hva som er viktigst her i livet. Kan man si at bilen var the device, eller «apparatet», som selvransakelsen foregikk i, og kan du fortelle mer om hvordan du gikk til verks da du fant gjenstandene som du jobbet videre med i studio?

 

ES: Ja, både bilen og reisen i seg selv var et slags Soulsearching Device. Det var kanskje en pilegrimsferd, og samtidig en manifestasjon av årsak og virkning. Akkurat de tingene jeg fikk med meg fant jeg jo på grunn av flere forhold; tidspunktet, valg jeg hadde foretatt tidligere på dagen, om jeg måtte strekke på beina eller fylle på diesel på akkurat den plassen, været, lyset, hvor mye snøen hadde smeltet ...

Jeg gikk helt etter intuisjon og det umiddelbare når jeg plukket med meg tingene, og tenkte ikke på om de var fine eller stygge, bare de fikk plass i bilen. Men med enkelte ting var det så åpenbart, som for eksempel da jeg stoppet i veikanten for å ta bilde av et reinsdyr –

da så jeg noe rødt i snøen som jeg kastet inn i bilen. Det var en frossen klump som, da den hadde tint opp, viste seg å være en rød boblevest. Jeg lurer fælt på hva den har opplevd – hvem har kastet den fra seg, eller var det et uhell? Jeg hadde sikkert ikke sett disse gjenstandene om det ikke hadde vært for at jeg har en slags relasjon til dem. Andre personer ville jo ha sett noe helt annet. Det var så artig å se da jeg kom tilbake. Da så jeg hele samlingen og tenkte at «oi, dette ser kjent ut!». Dette er ting som bare jeg kunne ha funnet – alt er materialer, farger og former som jeg har jobbet med før.

 

M: Du er veldig tro mot denne reisen, og har jobbet med den som materiale på ulike vis i nesten to år. Det ligger en slags nøytralitet i måten du arbeider på.

 

ES: Ja, jeg etterstreber en helhet, hele veien. Alt skal med og alt har like stor verdi, i alle ledd. I alt fra innsamling av tingene til bygging av installasjonen og hele utstillingen, hvor hver del har like stor betydning. Alt har jo en funksjon, også på et overordnet plan. Men man vet oftest ikke hvilken funksjon det har, mens man befinner seg midt i det. Det er viktig å ha dette som et bakteppe, spesielt når man opplever vanskelige ting. Da må man se at det finnes en større sammenheng, og at situasjonen man er i vil føre til noe veldig bra, som man ikke ville ha kommet frem til hvis det vanskelige ikke hadde skjedd. Jeg prøver å tenke sånn. Alt henger sammen! Man er del av en stor sammenheng som man selv ikke kan ha noen kontroll over i det hele tatt. Vi befinner oss midt i en kjede av hendelser, hvor hver hendelse har utspring i den forrige.

 

M: Å arkivere og systematisere kan jo være en metode for å prøve å forstå disse sammenhengene. Du har laget et arkiv for gjenstandene du fant, hvordan har du tenkt å presentere det?

 

ES: Verket Archive er en kasse med materialprøver, med en bit fra hver av de 33 gjenstandene. Det finnes også arkivkort med fotografi av tingene og koordinater for hvor jeg fant dem. I installasjonen Soulsearching Device har tingene fått en tydeligere sammenheng; de interagerer med hverandre og danner en ny helhet. I installasjonen kommer alle gjenstandene til å være bearbeidet på en eller annen måte, for eksempel fjerner jeg en del bark fra trestammen, som jeg skal kverne ned og blande med harpiks for å danne runde baller. Ballene skal gå rundt i et hjul, som et vannhjul, i installasjonen. Kanskje er hjulet en metafor for reisen – tingene som blir hentet opp, det ene som har påvirkning på det andre.

 

 

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Everything serves a purpose

- A conversation between Ellen Sofie Griegel and Märit Aronsson

 

On 10 April 2014, Ellen Sofie’s treasure hunt began.

In RAKE Mobile Residency Program’s old Renault Trafic, she set out on a journey spanning ten days and 2670 kilometres: Trondheim - Östersund - Dorotea - Umeå - Vasa - Oulu - Tornio - Boden - Arvidsjaur - Storuman - Strömsund - Stora Blåsjön - Røyrvik - Gäddede - Nordli - Trondheim - Åfjord - Linesøya - Rissa - Trondheim.

 

On this journey, she had to follow a set of rules:

 

1. Never spend the night in a hotel or similar.

2. When in doubt about directions, turn right. Then drive straight on at the next junction.

3. Always take up offers of a cup of coffee.

4. Pick up hitchhikers. They are an endangered species.

5. Keep a journal of events, your route and time.

6. Buy a large Sami knife.

7. Restrictions for what can be picked up correlate directly with what can physically fit into the car. If space is tight and a new find is considered a better catch than an earlier find, something must be thrown away.

 

 

Märit: You tend to make a set of rules when you start a new project. What purpose do these rules serve?

 

Ellen Sofie: I’m rather lazy, and often need some rules in place to set things in motion. Stagnating is the worst thing that could happen! If I end up stagnating, I create situations, knowingly or inadvertently, to get out of it. By disrupting monotony I wake up and move on, and I never know where to. This journey was a disruption in that sense, and the rules were there to keep the wheels moving and prevent me from having to make all the decisions myself. They were set before I embarked on the journey, and as I had no idea how everything would unfold, it was hard to follow the rules to the letter. I had to adapt the rules to the situation along the way.

When you’re in that situation and actually have to live by these rules, you feel a certain resistance within. Especially when you’re cooped up in a car for several days, things that otherwise would have been very easy to do, become very hard. You have to work with yourself constantly in order to not withdraw even more from people or situations.

 

M: What is it like to be all alone behind the wheel for such a long journey?

 

ES: You’re in a constant flow, moving forward, and stopping becomes increasingly more difficult. You’re alone with your thoughts. I spent hours behind the wheel and entered this thought universe that was only punctuated by me needing the bathroom, needing to eat, needing to fill the fuel tank.

These things become your focus on such a journey, and I like that. The basic things are all that matter: weather, temperature, driving conditions, water, food, a place to sleep.

I saw this trip as an initiative to kick-start something new, removing myself from my everyday life and put myself in a transitional place, en route. There, I’m on level, I get in touch with my own thoughts; I feel a harmony and freedom that I always strive for. I feel very content when I’m on the road, and would very much like to be more of a nomad!

 

M: One of your works in the exhibition Shrine of Lost and Unwanted Elements at Østfold Kunstsenter is entitled Soulsearching Device. An example of soul-searching would be when you take the time to ponder the meaning of life and what’s really important.

Is it fair to say that the car was the device in which the soul-searching took place, and could you tell me more about how you approached working with the found objects in your studio?

 

ES: Yes, both the car and the journey itself was a kind of Soul-searching Device.

It was a pilgrimage of sorts, and at the same time a manifestation of cause and effect. Exactly which items I picked up came down to a number of factors; the time of day, choices I had made earlier that day, whether I needed to stretch my legs or refuel at that particular place, the weather, the light conditions, how much the snow had melted…

When I picked up those objects, it was down to intuition and impulse. I didn’t care if they were beautiful or ugly, as long as they fit in the car. Some things, however, were so obvious. For example when I stopped at the side of the road to photograph a reindeer –

I spotted something red lying in the snow, and I flung it in the car. It was a frozen mass which, when thawed, turned out to be a red bubble vest. I’m really curious about what it has been through – who threw it away, or was it an accident? I would probably never have discovered these objects if I didn’t have some sort of relation to them. Somebody else probably would have spotted completely different things. It was so much fun to see my haul upon returning. Seeing everything at once, I thought, “Wow, this looks familiar!” Only I could have found these objects – they are all materials, colours and shapes that I have worked with previously.

 

M: You are very true to this journey, and you’ve used it as your medium in different ways for nearly two years. There is a certain kind of neutrality in your working method.

 

ES: Indeed, I do strive for totality, all the way. Everything is included and everything is of equal value, on every level, from the collecting of objects to building the installation and the exhibition itself, where every component is equally important. Everything serves a purpose, even on a primary level. However, you don’t usually know what purpose it serves when you’re in the midst of it. It is important to keep that in mind, especially when going through difficult experiences. Then you have to realise that there is a bigger picture and that the situation you’re in will lead to something really good that would never have happened if it weren’t for the difficult part.

I try to employ this way of thinking. Everything is connected!

We are all part of a larger context over which we have no control whatsoever. We’re in the midst of a chain of events in which each event spurs on the next.

 

M: Archiving and systemising can be used as a method to try to understand these connections. You have made an archive for your found objects, how will you present it?

 

ES: The work Archive is a box of samples, a little piece of each of the 33 objects. There is a card for each one, including a photograph of the item and coordinates for where I found them. In the installation Soulsearching Device, the objects appear in a clearer context with one another, interacting and creating a new whole. All the objects in the installation will have been processed in one way or another. For example, I’m removing some bark from the log, which I will mince up and mix with wood resin to form little spheres, or balls. These balls will be revolving in a wheel, like a waterwheel, in the installation. Perhaps this wheel is a metaphor for my journey – the objects that are picked up, one thing influencing another.